1.
Sønner av Norge, det eldgamle rike,
synger til harpens den festlige klang!
Mandig og høytidsfullt tonen la stige!
Fedrenelandet innvies vår sang.
Fedreneminner
herlig opprinner
hver gang vi nevner vår fedrenestavn.
Svulmende hjerter og glødende kinner
hyller det elskte, det hellige navn.
2.
Flyver vår ånd til de hensvunne tider,
herlig den skuer vårt fedrelands glans.
Kampfeller ganger om Dovrefjells sider,
vandrer til ledingeferd som til dans.
Mandige skarer
bølgen befarer,
Norriges ros bær til fjerneste kyst.
Hjemme er kampfeller nok, som forsvarer
arvede frihet med modige bryst.
3.
Medens de stålkledte prøver sin styrke,
medens de stander i kjempende rad,
skalder og sagamenn kunstene dyrker,
rister i runer de herligste kvad.
Konger bolde
septeret holder,
røkter med visdom det hellige kall.
Gjennom århundreders natt deres skjolde
gjenstråler klart i erindringens hall.
4.
Oldtid, du svant, men din hellige flamme
blusser i nordmannens hjerte ennu.
Enn er av ætt og av kraft han den samme,
enn står til frihet og ære hans hu,
og når han kveder
Norriges heder,
svulmer hans hjerte av stolthet og lyst.
Ham er selv Sydens de yndigste steder
intet mod Norriges snedekte kyst.
5.
Frihetens tempel i nordmannens daler
stander så herlig i ly av hans fjell.
Fritt tør han tenke, og fritt tør han tale,
fritt tør han virke til Norriges hell.
Fuglen i skove,
Nordhavets vove
friere er ei enn Norriges mann.
Villig dog lyder han selvgivne lover,
trofast mot konge og fedreneland.
6.
Elskede land med de skyhøye berge,
fruktbare daler og fiskrike kyst!
Troskap og kjærlighet fro vi deg sverger;
kaller du, bløder vi for deg med lyst.
Evig du stande,
elskte blandt lande!
Fritt som den storm der omsuser dit fjell!
Og medens bølgen omsnor dine strande,
stedse du vokser i heder og held!